Noen hevder at politikken har spilt fallitt når det gjelder å ta vare på miljøet og livsviktige økosystemer og at vi nå må sette vår lit til markedet og markedsmekanismene for å redde kloden og oss selv.

Sårbare økosystemer leverer uunnværlige tjenester til oss mennesker. De aller fleste av disse er helt gratis for oss. Likevel fortsetter vi å ødelegge stadig mer natur, selv med en økende bevissthet om skadevirkningene. En lang rekke oppgaver som gjøres av naturlige økosystemer ville kostet oss enormt med penger og arbeidskraft om vi skulle gjøre jobben selv. Tenk bare på om biene sluttet å pollinere planter? Hvordan skulle vi erstattet den jobben?

Det er to viktige sider av denne monetariseringen av natur. På den ene siden kan det å sette prislapp på naturen synliggjøre verdien av viktige økosystemer og gjøre oss klar over hvilke verdier vi mister i en utbygging av bolig, industri eller infrastruktur. Gjennom å uttrykke naturens tjenester i penger kan vi lettere sammenligne prisen på tap av natur opp mot andre økonomiske gevinster eller tap. Den andre siden av dette fenomenet handler om mulighetene til å investere i truet natur og økosystemer. Gjennom grønne obligasjoner og andre finansprodukter kan man verne natur og utjevne miljøskadene man begår på ett sted med å investere i grønne aksjer et annet sted.

I de mest markedsliberalistiske leirene hevdes det at naturen kun vil bli skikkelig ivaretatt om den er på private hender og at derfor bør all natur, inkludert vannressurser og økosystemer, være i privat eie.

På dette arrangementet vil vi prøve å tydeliggjøre hva prissettingen av natur er og kan være, hvordan dette fungerer i idag og hvor langt vi har kommet i Norge med å sette det ut i praksis.

---